Utdrag fra Musikkens Makt
Fysisk påvirkning
Menneskets reaksjon på rytmikk ligger så dypt rotfestet at nevrologer ikke har klart å undertrykke den rytmiske evnen. Man har forsøkt å dope hver hjernehalvdel eller mange hjerneregioner på én gang, men pasienten vil fremdeles være i stand til å klappe i takt
Peter Bastian gir en beskrivelse av hvordan forholdsvis enkle, utenforliggende elementer kan manipulere mennesket til ubevisst å endre sitt reaksjonsmønster:
«Jeg overvar en gang en litt uhyggelig scene mellom en gutt og en spilleautomat. I den «musikken» spilleautomaten produserte, var det innlagt en hjertelyd som ble raskere og raskere. Gutten var ikke bevisst om lyden, så han ble naturligvis mer og mer opphisset og kastet seg over maskinen - Han ‘hørte’ ikke lyden, men den virket likevel.»
Dr. David A. Noebel hevder at rytmen i rockemusikk fremkaller en unormal høy utskillelse av kjønns- og adrenalin- hormoner, og sier i tillegg at de rytmiske elementene i rock kan forårsake radikale endringer i blodsukkeret og kalken i kroppen:
«Ettersom hjernen kun får næring fra blodsukkeret, blir dens funksjon svekket når blodsukkeret blir ført andre steder for å gi næring til hormonbalansen. På dette tidspunkt, med den nedsatte tilførsel av blodsukker til hjernen, er den moralske dømmekraft sterkt nedsatt eller fullstendig ødelagt.»
Even Ruud oppsummerer resultater av undersøkelser ved Karajan-instituttet i Salzburg angående rytmisk påvirkning slik:
«Synkoperte rytmer synes spesielt i stand til å lage ekstrasystoler, eller slag som kommer for tidlig. Det er også mulig å drive pulsfrekvensen opp gjennom dynamiske forandringer, som f.eks. ved crescendo og decrescendo i en trommevirvel.»
«Fysiologiske reaksjoner vil også avhenge av musikken som spilles. Enkelte musikkformer som dansemusikk eller marsjer, fører i hovedsak til motoriske responser, mens andre musikkformer ofte utløser forandringer i respirasjon eller pulsfrekvens.»
Rock som narkotika?
Når pulsen øker, øker også blodtrykket. I sin tur fører dette til økt produksjon av adrenalin, et hormon som blir dannet i binyrene. Dette er kroppens forsvar mot stressituasjoner, og hjelper kroppen til å holde seg i beredskap, øke blodgjennomstrømningen i musklene og lette oksygenopptaket. Hvis pulsstresset vedvarer, som f.eks. under en flere timer lang rockekonsert, blir det overproduksjon av adrenalin, og enzymene i kroppen er ikke lenger i stand til å transportere vekk adrenalinet. Følgene blir at en del av adrenalinet omdannes til et annet stoff, adrenokrom. Dette stoffet er faktisk et psykedelisk stoff, på linje med LSD, meskalin, STP og psylocybin. I seg selv er adrenokrom et mye svakere stoff enn de andre, men undersøkelser viser at dette stoffet, som kroppen selv produserer, er vanedannende på linje med andre stoffer.
Kanskje kan dette være noe av forklaringen på at publikum på enkelte rockekonserter blir «høye», mister selvkontrollen og faller i trance. På dagens techno-baserte parties er det også mange unge som hevder de får en direkte rus som følge av de kraftige, metriske vibrasjonene av rytmen, en såpass rusende opplevelse at de ikke trenger stimulans av andre stoffer som alkohol og ecstasy. Adrenokromets vanedannende karakter kan også gi oss en pekepinn på hvorfor så mange rockefans er fullstendig «avhengig» av musikken sin og ser på den som en viktig del av deres identitet. Man har simpelthen en «dragning» eller «lengsel» etter å ruse seg til en pulsaksellererende musikk